Mike Vernon & The Mighty Combo

Mike Vernon & The Mighty Combo

Mannen bak den blå horisonten.

Vi går mange år tilbake. Helt til midt på 1950-tallet og kirka i Purley i Surrey, England. Kirkekoret har øvelser, og blant koristene står en ung gutt på 12-13 år. Han hadde vært med lenge allerede, og da puberteten og stemmeskiftet kom, gikk han fra å være sopran til alt, tenor og deretter bass. På dåpsattesten hans sto det Michael William Hugh Vernon, og at han var født den 20. november i 1944 i Harrow i Middlesex. Når gutten ikke sang i kirkekoret hørte han på datidens radiomusikk med låter av for eksempel Patti Page, Doris Day, Dean Martin og Alma Cogan. Men han var ofte innom platesjappene i London, og èn gang hadde han faktisk noen shilling i lomma. Resultatet var singelplaten «Keep a Knockin'» med Little Richard. Den gang var det vanskelig å få tak i skikkelig blues og r&b i England. Akkurat som i Norge. Men også i England ble Radio Luxembourg en kjær radiostasjon som ikke bare spilte popmusikk, men også musikk av Little Richard, Fats Domino, Chuck Berry og Bo Diddley.

På slutten av 1950-tallet ble favorittene Elvis, Buddy Holly og Eddie Cochran, men også andre ting og artister begynte å røre på seg.

Mike, som han nå kalte seg, fikk en god kamerat i Neil Slaven som hadde masse plater hjemme med blant andre Howlin' Wolf og Muddy Waters, og Mike ble imponert. Han fikk låne plater av Neil, og fikk full tenning på blues. Little Walter ble en stor favoritt. Han begynte å bestille bluesplater hos platesjappene, og tankene om å starte et band ble født. Sammen med Neil Slaven, Stevie Lawrence og Vaughan Rees ble de fire kompisene til Mo Jo Men. Et par spillejobber fulgte, men så sa det stopp. Hva skulle han så finne på? Jo, kanskje begynne i et plateselskap? På sin 19-årsdag i 1963 banket han rett og slett på døra hos Decca Records, og sammen med åtte andre ble han intervjuet om en jobb der. Mike fikk jobben. Som diskenspringer, tekoker, telefonsvarer, visergutt og alt det andre som fulgte med.

Men ting forandret seg. I London begynte den blå musikken å røre på seg. Navn som Cyril Davies, Alexis Korner,  Blues Incorporated, Gary Farr & The T-Bones og Rolling Stones dukket opp på klubbene. Men Mike gikk rett på sak: Han ville produsere plater med the real thing! Med andre ord amerikanske bluesartister. Og sjansen bød seg da Texas-pianisten Curtis Jones dukket opp. Og Alexis Korner sa ja til å være med for å backe Jones. Resultatet ble «Curtis Jones In London», og plata fikk kjempekritikker av journalisten Max Jones i Melody Maker. Deretter produserte Mike plater med Mae Mercer, Otis Spann, Champion Jack Dupree (som forøvrig hadde med seg en ung ukjent gitarist som het Eric Clapton på platen) og andre. For jobben hos Decca tjente Mike cirka 20 pund i uka, og snart begynte han å tenke andre planer. Hvorfor ikke starte eget plateselskap?

Og slik ble det. Sammen med sin bror Richard, stiftet Mike Blue Horizon Records, og selskapets første plate ble en singel med Hubert Sumlin, Howlin' Wolfs gitarist. Og 99 eksemplarer ble solgt. Grensa for å betale inntektsskatt var nemlig 100. Og flere utgivelser fulgte. Tony McPhee, Jack Dupree, Savoy Brown Blues Band og et par låter med de ukjente John Mayall og Eric Clapton kom på markedet. Og det var under innspillingen av Mayall/Claptons «Lonely Years» og «Bernard Jenkins» at Mike kom på ideen om å spille inn en hel LP med disse to. Pluss Hughie Flint på trommer og bassisten John McVie. Han sendte ideen videre til Decca som sa ja til å dekke utgiftene, men Mike ville produsere plata. Slik ble 1960-tallets største og mest banebrytende engelske bluesplate født, og resultatet ble «John Mayalls Bluesbreakers with Eric Clapton» i 1966. Plata kom inn på Top 20-listene, og Claptons gitarspill satte helt nye standarder for denne type blues.

Allerede året etter kom Peter Green, som nettopp hadde sluttet i Mayalls band, og fortalte han hadde startet et nytt band – Fleetwood Mac. Deretter ble det studioarbeid på Mick igjen, og ny suksess.

Mike Vernon reiste også til USA for å produsere plater for Blue Horizon. Furry Lewis, Bukka White, Bacon Fat med en ung Rod Piazza, Jesse Fuller, Dr. Ross og flere til. Så nevner vi: Stevie Winwood, Spencer Davies, Jack Bruce, Rod Stewart, Ginger Baker, Muddy Waters, Johnny «Guitar» Watson, Graham Bond, Ten Years After, Stan Webb & Chicken Shack, Mick Taylor, Eddie Boyd, Dr. Feelgood, Freddie King, Climax Blues Band, Cleo Laine, Jimmy Witherspoon, Keith Richards, Oli Brown, Ron Wood og Bo Diddley. Hva har de til felles? Jo, Mike Vernon har produsert plater av dem alle.

Til årets Blues In Hell kommer det dermed en platelegende, en mann som vi europeere kan sende en varm takk til for alt han gjorde for å spre bluesmusikken til oss. Til Hell kommer han med eget band «Mike Vernon & The Mighty Combo», et band med topp musikere.

 

Geraint Watkins - vocal/piano  - (Van Morrison, Status Quo, Eric Clapton, Carl Perkins, Nick Lowe …)

West Weston - vocal/harmonica - (Roger Daltrey, Wilko Johnson, Mud Morganfield …)

Martin Winning - tenor sax - (Van Morrison, Mike Sanchez, Tanita Tikaram …)

Paul Garner - guitar - (Paul Garner Band, Lazy Lester, West Weston's Bluesonics …)

Ian Jennings - upright bass -  (Jeff Beck, Tom Jones, Jimmy Page & Robert Plant …)

Mike Hellier - drums - (Sherman Robertson, Mud Morganfield, James Hunter  …)

 

De gjør kun denne ene konserten i Norge i år og fredag 4 sep. i Magic Mirrors er stedet. I tillegg bøir det en live samtale med Mike i biblioteket i Kimen kulturhus i forbindelse med åpningen av selve festivalen torsdag 3 sep. på kvelden. Her vil Mike fortelle om arbeidet og folkene han har møtt på sin lange vei. Bedre enn dette kan det knapt bli.

 

 

Steinkjer juni 2015

 

Jan Erik Moe

Sist redigerttirsdag, 23 juni 2015 10:38